Bekymring for barn og unge

Hva kan en bekymring være?

Mange av oss, enten vi er foreldre, naboer, venner eller kanskje vi jobber med barn og unge, kommer i løpet av livet opp i situasjoner der vi ser eller hører noe som får oss til å kjenne bekymring for et barn eller en ungdom i nærmiljøet.

Kanskje har vi registrert slikt som at barnet/ungdommen

  • strever litt med lesing og skriving
  • mistrives på skolen eller i barnehagen
  • sliter med å få venner
  • vegrer seg for å spise
  • gjør seg dårlig forstått
  • har et spesielt usunt kosthold
  • mobber eller plager andre
  • mangler noen ferdigheter som en normalt kan forvente i en gitt alder (f.eks. svømme, sykle, kle seg)

Eller kanskje vi ser og opplever signaler fra foreldrene som gjør oss urolige for evnen deres til å være foreldre? Det kan være at de:

  • i stor grad lar andre hente og levere i barnehagen
  • ikke overholder avtaler
  • ofte lukter alkohol
  • virker likegyldige til egen fremtoning
  • oppleves som spesielt usikre, irritable eller sårbare

 

Du er første skritt på veien mot en løsning

Som du ser, kan signalene som gjør oss urolige være høyst ulike, vage, diffuse og vanskelige å tyde.  Da er det lett å kjenne på egen usikkerhet: Har jeg observert rett? Kan jeg risikere å lage «en sak» ut av en bagatell? Bør jeg dele uroen min med andre?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JA.

Som medmennesker skal vi bry oss og ta tak i denne bekymringen, og de av oss som er kommunalt ansatte plikter dessuten å gjøre det. Vi skal ikke avvente eller sette vår lit til at andre fanger opp de samme signalene som oss. Kanskje er det bare nettopp du som ser barnet/ungdommen!

 

Gode hjelpemidler

BTI-veilederen inneholder både en oppskrift på hvordan vi skal gå fram for å avklare om det er grunnlag for bekymringen vi kjenner, samt en rekke konkrete verktøy. Både fremgangsmåten og de tilhørende verktøyene er primært tiltenkt bruk i kommunale tjenester, men også privatpersoner kan ha nytte av dem. For eksempel kan  Observasjonsskjema for barn og unge , Signal på manglende trivsel , Skala for uro: barn og unge og Skala for uro: foreldre hjelpe deg med å sette ord på og definere bekymringen du opplever. (OBS: Rette lenker og eventuell navneendring på verktøya)

NB! Dersom vi har mistanke om vold eller overgrep, skal vi kontakte barnevernstjenesten direkte!

Barn som pårørende

Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Noen barn opplever at det skjer noe akutt med mamma, pappa eller søsken – en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.

Det er vanligst å tenke på barn som pårørende når foreldre eller søsken er syke, som følge av psykisk sykdom, fysisk sykdom eller en skade. Men, det finnes også mange andre årsaker til at barn opplever at hverdagen blir vanskelig og de kan kalles pårørende. Det er for eksempel mange barn i Norge som opplever at foreldre misbruker alkohol eller andre rusmidler. Barn er også pårørende når noen av de nærmeste dør. Andre barn opplever belastninger i hverdagen ved samlivsbrudd, eller når foreldrene er fattige. Flere barn enn vi tror opplever også å være vitne til vold i familien. Noen har også en forelder som sitter i fengsel. ​​​

De fleste barn som er pårørende blir godt ivaretatt og klarer seg bra. Likevel er det noen som kan utvikle egne problemer. Dette er problemer som kan melde seg i oppveksten, eller de kan bli synlige når barna blir voksne. Det å være pårørende kan bidra til at barn opplever angst, depresjoner, atferdsvansker, konsentrasjonsvansker eller frafall fra skole og utdanning.

Ingen kan med sikkerhet si at et barn vil utvikle egne problem, men vi vet at det å være pårørende kan føre til vansker. Vi vet også at dersom barn blir utsatt for flere belastninger samtidig, så øker det sannsynligheten for at barnet utvikler egne problemer.

Det er ikke alltid like enkelt å vite om ens eget barn er pårørende. Alle er vi ulike, og alle barn og familier er unike. Disse tre spørsmålene kan kanskje hjelpe deg med å finne ut av om «dine» barn kan regnes som pårørende:

  1. Hvilken relasjon har barnet til den det gjelder? Gjelder det nær eller fjern familie? Har de mye kontakt? Gjelder det noen som betyr mye for barnet?
  2. Hvordan er barnet påvirket av det som skjer? Har barnet sett eller opplevd noe? Endres de vanlige rutinene? Har hverdagen endret seg?
  3. Hvilke belastninger er barnet utsatt for? Har barnet opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet vist reaksjoner du tror handler om å være pårørende?

Dersom det er vanskelig å svare på spørsmålene, kan det være nyttig å tenke på hva barnet selv ville svart. Noen ganger får du først svar når du spør barnet.

Les mer om barn som pårørende på:https://helsenorge.no/psykisk-helse/barn-og-unges-psykiske-helse/nar-barn-blir-parorende

http://www.parorendesenteret.no/tips-r%c3%a5d/barn-unge

 

Forebygging av radikalisering

Politiet jobber sammen med kommunen om å få økt kunnskap om hvordan en kan forebygge, oppdage, møte og følge opp voldelig ekstremisme. Voldelig ekstremisme betyr i denne kontekst aktiviteten til personer og grupperinger som er villig til å bruke vold for å nå sine politiske, ideologiske eller religiøse mål. Med ekstremisme menes her at man a) kun aksepterer egne meninger og b) mener det er legitimt å ty til vold for å få gjennomslag for sine meninger (politiske mål).

Radikaliseringsprosesser kan variere fra person til person og fra gruppe til gruppe, og kan skje innen alle typer av livssyn, kulturell bakgrunn og politiske retninger. Prosessen kan skje gradvis over lengre eller kortere tid, men også fremstå som en akutt endring hos en person.

Regjeringen har utarbeidet en nettside med veiledere og handlingsplan for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Den er særlig tiltenkt ansatte i offentlige tjenester, private og offentlige arbeidsgivere, samt ledere i frivillige lag og organisasjoner. Men, den er også relevant for innbyggerne ellers:

https://www.regjeringen.no/no/sub/radikalisering/id2001759/